I formiddag hørte jeg på radio på ekko på P2. Der intervjuet dem pappaen til en gutt som heter Kristoffer. Han snakket om hvordan det er å ha Kristoffer på avlastning. Han fortalte hvor bra avlastningstilbudet var i kommune deres og hvor godt sønnen har det på avlastning. Det fikk meg til å tenke på da jeg var på avlastning i min hjemkommunen. Jeg husker første gang pappa skulle forlate meg på avlastning. Jeg hadde kjempe mye angst for å bli forlatt av foreldrene mine til noen ukjente. Jeg gråt veldig mye når pappa måtte gå. Det måtte ha vært forferdelig for han. Jeg har tenkt på en løsning som kan gjøre overgangen bedre for barn som opplever det sånn jeg gjorde. Det er å ha en boenhet med to leiligheter. Sånn at når barnet er på tilvenning, så kan foreldrene bo i naboleiligheten slik at barnet vet at foreldrene er i nærheten samtidig som foreldrene får avlastning. Det kan oppleves veldig traumatisk å bli “forlatt” av foreldrene som barn. Det er viktig at foreldrene får avlastning og føler at barnet deres har det bra.
Mine tanker om barn med spesielle behov.
1 kommentar
Datteren min er vernepleier og jobber med multicapede og psykisk utviklingshemmede. Hadde jeg valgt yrke i dag så hadde jeg nok valgt å jobbe med mennesker isteden for tall. Det virker som du tar alt positivt du, nyter småtingene og setter stor pris på at folk har som jobb og hjelpe deg.